Retoriske pissekonkurranser gjør oss ikke i stand til å ta kloke beslutninger

Vi trenger en ny type debattform i de store etablerte mediene

Debatten på NRK2 og i Stormen bibliotek onsdag var en god påminnelse om hvorfor podkast og nye stemmer som Wolfgang Wee (Norges største langformat-podkast) har begynt å overta offentligheten.

Behovet for energi og nye industriarbeidsplasser var blant det som skulle diskuteres, men man har egentlig ikke tid.

For å illustrere, på et tidspunkt sa Frps Dagfinn Olsen noe sånt som at “vi burde begynne å snakke om kjernekraft”, men da repliserte debattleder noe sånt som at “nei det diskuterer vi ikke i dag”.

Fokuset var vindkraft, for det er det lobbyen i Norge nå jobber hardt for. Det er det som er i tiden akkurat nå.

Det er ikke plass til å diskutere hva som er viktig i samfunnsutvikling for mennesker og natur, hvilke verdier vi skal legge til grunn og i hvilket perspektiv vi tenker.

Premisset om det påståtte behovet for et hav av industrietableringer legger så godt som alle føringer.

Det er ikke plass til å snakke om kjernekraft fordi det ikke er plass til å snakke om kraft i et bredt perspektiv. Det er bare tid til å snakke om det aktuelle narrativet som er presset fram av sterke lobbyinteresser. Solenergi, kjernekraft, bølgekraft, elektrifisering av sokkelen og annen meningsløs strømbruk er ikke et tema selv om enkelte ting blir nevnt i forbifarten.

Det er for kort tid og for mange deltakere i debatten, samt en unaturlig oppstykking av komplekse tema.

Hvordan skal en debatt hvor man ikke ser på helheten kunne ta oss videre på et fornuftig vis? Hvordan skal man finne de beste løsningene når så godt som alle alternative perspektiver for framtiden får ligge?

Dette er ikke kritikk av programleder White Martinsen, hun gjør sitt beste i formatet hun er bedt om å levere i. Det samme gjør alle deltakerne. Men debattformen åpner ikke for å gå i dybden, og derfor åpner den heller ikke for å presentere annet enn fordummende forenklinger av verden der målet som vanlig er å vinne med best punchline.

Men dette er ikke en rap battle, dette handler om framtiden vår. Da er det ikke kult at tilfeldigheter i øyeblikk av stress og dårlig tid skal avgjøre om vi faller ned på den ene eller andre siden.

Vi trenger dype analyser og presis omgang med fakta. En av kommentatorene sier underveis at det er et “ganske klart flertall for vindkraft i Nordland”, uten å nevne at tallet er 46 prosent ja mot 41 prosent nei. Vi får ikke vite hvordan spørsmålet er stilt.

Og det drøftes og reflekteres aldri rundt om uopprettelig skade i mer eller mindre uberørt natur burde gjennomføres med et knapt flertall. Om tett på halvparten av befolkningen syns det er totalt ødeleggende, er det en verden vi vil gå videre i? Hva med konfliktnivået? Burde vi legge oss på 2/3 flertall over to år eller lignende løsninger, for å unngå en splittet befolkning?

Jeg skal ikke påstå at jeg sitter på en fasit. Jeg har mine meninger. Men det er ganske åpenbart at debatten vi var vitne til igår i stor grad illustrerer et samfunnsproblem av enorm betydning:

De etablerte mediene greier foreløpig i liten grad å tilfredsstille behovet for helhetlige diskusjon om samfunnsutviklingen. Dermed snakker vi om oppstykkede biter og deler av helheten, med et underliggende premiss man kanskje ikke er enig i.

Da ender man opp med å vekte det estetiske med vindmøller like tungt som ødeleggelsene av økosystemer, og det blir ikke det for dumt?

Kjære redaktører, lag oss debatter som gjør oss klokere, vi trenger ikke flere retoriske pissekonkurranser.